| Tilbake | ||
Et landområde – En provins – Et spøkelsesskip Historiens blodigste mytteri – en møteplass for barn, unge, voksne og gamle... |
||
| Utenfor byen Lelystadt i Nederland ligger Bataviaverftet på et område som en gang var havbunn. Over verftet hviler fred og fordragelighet, med smie blokkverksted, repslagerbane, treskurdverksted og tjærelukt. På beddingen ligger et halvferdig skrog med gedigne spanter og gliser mot oss som beingrinda til en kjempehval. Fra havnen nedenfor står et kaldt gufs fra et skip som fra et gjenoppstått spøkelse som levde for 375 år siden. Skipet er en replika av en Ostindiafarer ved navn Batavia... |
||
| Batavia – en del av det mektige Romerriket I tusenåret som fulgte etter år 0 raste krigene over Europa. Det var lite som tydet på at året markerte fødselen av en mektig fredsfyrste – tvert imot kan man kanskje si. Det som var ment som et fredens budskap og rettesnor for mellommenneskelige relasjoner og toleranse ble utnyttet av grådige monarker og maktsyke geistlige til egen vinning og fordel. I løpet av de første århundrene som fulgte raste romerkrigene over Europa under påskuddet av at man måtte beskytte sivilisasjonens vugge mot barbarene i nord. Etter hvert antok Romerriket anselige dimensjoner og strakte seg vestover helt til Atlanterhavets kyst. Riket omfattet den svære øya i vest (dagens England) nord til Hadrians mur mot Skottland, og nord til Rhinens bredder på selve kontinentet. Landområdet lengst nord og vest på kontinentet i dette mektige riket ble på romersk tungemål kalt Batavia; på 1600-tallet het det De 7 Provinser; i dag sier vi Nederlandene, eller bare Nederland. |
||
| Nederlenderne inntar Ostindia På 1600-tallet var ikke navnet Batavia gått i glemmeboken, og nederlenderne tok med seg navnet til datidens Ostindia. Historien gjentok seg selv: I sin søken etter krydder, porselen, silke og te annekterte nå nederlenderne land i øst. På samme måte som Romerne engang hadde tatt landområdene rundt nordvestre hjørne av Europa, tok nå nederlenderne områder i Østen og kalte det ved samme navn som romerne engang hadde kalt deres eget land: Batavia. Vi kjenner stedet som millionbyen Jakarta på øya Java, en del av dagens Indonesia. I utgangspunktet var det 6 forskjellige Ostindia-kompanier i 1600-tallets Nederland. Etter hvert slo de sine pjalter sammen og dannet verdens første aksjeselskap under navnet «Det Forenede Ostindia Compagni», forkortet til VOC. Selskapet ble styrt av et råd kalt «Gentlemen XVII». |
||
| Batavias ulykkelige reise I 1628 ble det bygget og sjøsatt et skip eiet av VOC. Skipet skulle bringe ytterligere rikdom og ære til verdens mektigste selskap. Allerede ved avreise seilte skipet i en sandbanke og holdt på å forlise – denne hendelsen innvarslet skipets grusomme skjebne – skipet het Batavia. Skipets jomfrutur skulle komme til å bli skipets sistereis, og er gått inn i historien som «Batavias ulykkelige reise». |
||
| Kadaverdisiplin På datidens handelsskip var øverstkommanderende gjerne en representant fra rederiet: En Overhandelssjef om man vil. Han hadde gjerne flere underhandelsmenn i sin stab. Deres oppgave var å ivareta redernes interesser. I tillegg til de kommersielt ansvarlige om bord var disse skipene bestykket med marinesoldater plassert mellom skipets høyere offiserer/passasjerer og skipets mannskaper. Den daglige driften ble tatt hånd om av offiserene om bord. Mannskapene om bord var underlagt kadaverdisiplin og sannsynligheten for å overleve tur/retur Nederland – Ostindia var minimale. Banning og spytting ble straffet med pisking, «grovere» forseelser ble straffet med kjølhaling noe man oftere døde av enn overlevde. Uhyrlige forhold ombord Forholdene om bord var uhyrlige – rett og slett helt for jævelige. Av de 341 sjelene om bord bodde 16 av dem under akseptable forhold i den aktre delen av skipet. Her drakk man vin og spiste sine måltider på damaskkledde bord dekket med porselen og skaffetøy i sølv. De resterende 325 bodde kummerlig under dekk og spiste stort sett grøt med svisker – 6 mann delte en (1) trebolle. De 16 personene som residerte akter hadde innebygde avtreder, ett på hver side av skipet. De resterende 325 delte to hull lokalisert til skipets baugparti. Her var det selvsagt kontinuerlig kø natt som dag og «ei deilig» manila-trosse som hang ned i vannet med en dusk man kunne tørke seg med... Under dårlige værforhold var det selvsagt umulig å benytte avtredene forut og da gjorde mannskapene sitt fornødende i skipets kjøl. Når været bedret seg ble kjølen fylt med vann og den sydende kloakken ble deretter pumpet ut på skipets kanondekk der mannskapene bodde. Nordmenn mønstret gjerne på nederlandske skip På hele 1600- og 1700-tallet var 1 av 5 mannskaper på nederlandske skip nordmenn. Nordmennene foretrakk å mønstre på nederlandske skip fremfor britiske fordi hygieneforholdene var bedre... I tillegg til de totalt fraværende hygieneforholdene herjet skjørbuk og tropesykdommer og dødstollen på slike fartøyer var enorm – av og til 30–40 prosent. |
 Figuren på bildet er som vi ser utkledd som narr. Figuren er montert på utsiden av skipet og skal minne mannskapet ved styreposten om at: «Han må være på vakt og ta seg i vare for havets luner – Hvis ikke, kan det gå riktig ille.» |
|
| Uenigheter fra starten Allerede ved Batavias avreise var det gnisninger mellom Overhandelssjefen Francisco Pelsaert og kapteinen om bord. Situasjonen ble ikke bedre av at underhandelsmannen Jeronimus Corneliszoon tok kapteinens parti og egget til strid. Mannskapet ble etter hvert dratt inn i denne konflikten – mytteriet var i gjæring. Skipet fraktet enorme verdier i gull, sølv og edelstener, noe som selvsagt var en enorm motivasjonsfaktor og durabelig bonus for dem som greide å stikke av med herligheten. |
||
| Skjær i sjøen Den 4. juni 1629 varsler utkikken vakthavende offiser om at det er brått forut. Vakthavende offiser mener at utkikken tar feil og at kursen kan holdes som den er. På dette tidspunkt ser det ut til at kapteinen om bord har fått svekket dømmekraften ved et altfor hyppig inntak av alkohol og det faktum at han er stormforelsket i en av skipets kvinnelige passasjerer – han hadde rett og slett ikke tid til å bry seg med detaljer i et farvann han mente var «reint» (dvs. uten skjær). Noen timer senere bryter helvete løs i det Batavia går på grunn for full musikk. Korallatollen ligger på Australias nordvest kyst, og var oppdaget 10 år tidligere (1619) av den nederlandske kapteinen Fredrick de Houtman – Atollen hadde fått navnet Houtman’s Abrolhos. |
 Houtman’s Abrolhos sett fra fly. Lave og skumle: Vanskelig å få øye på fra båt. Abrolhos er portugisisk og betyr «vær på vakt» eller «hold øynene åpne». |
|
| 40 druknet - og skroget delt i to Under arbeidet med å evakuere Batavia druknet 40 mennesker i brenningene. Skipets kommando ble umiddelbart etter grunnstøtingen overlatt overhandelssjef Pelsaert. I timene og dagene som fulgte var det avgjørende å få berget så mange som mulig og alle verdier før skroget ble gnaget i to. Brenningene rullet ustanselig inn over atollen. Etter få døgn var det massive eikeskroget delt i to og det uunngåelige øyeblikket kom da alle måtte forlate skipet og bergingsarbeidet innstilles. |
||
| Pelsaert drar ut for å finne vannreserver Pelsaert overlot da kommandoen til Jeronimus Corneliszoon. Selv tok han lettbåten og en del offiserer med seg for å lete etter vannreserver. Etter å ha seilt langs en nærmest uinntagelig australsk kyst innså han at veien tilbake var for lang – han satte kursen for Batavia på Javas nordpynt. Etter 33 døgns seilas var han fremme ved Batavia, og ble sporenstreks kommandert til å gjøre vendereis for å berge menneskeliv og verdier – først og fremst verdier! I mellomtiden utvikler forholdene seg blant de skipbrudne til et helvete. |
||
| En psykopat tar over Under ledelse av psykopaten Corneliszoon bryter mytteriet ut. Corneliszoon skjønner at forsyningene av mat og vann ikke er tilstrekkelig til å livnære så mange personer over så lang tid som var nødvendig for at hjelpen skal kunne nå frem. Under påskudd av at han leter etter vann sender han mytterister i rekognoseringspatruljer til de ulike øyene i atollen. Strategien er å utplassere så mange som mulig med et minimum av mat på øyer der det ikke var vann – håpet var at de skulle tørste i hjel... |
||
| Skånselsløs nedslaktning I mellomtiden begynner mytteristene en skånselsløs nedslakting av barn og unge, gamle og syke. I bevarte øyenvitneskildringer kan vi ord for ord, setning etter setning, side opp og side ned, lese om mytteristenes ugjerninger, hvordan de forgriper seg på forsvarsløse kvinner og barn. Selv dreper Jeronimus ingen, bortsett fra et forsvarsløst spedbarn som han med sin apotekerbakgrunn greier å forgifte på en grusom måte. Handlingene som utspiller seg i løpet av vinterhalvåret på den fjerne atollen er en studie i grusomheter. |
||
| De få overlevende Den godeste Jeronimus begår allikevel en fatal feil. Han kom til å utplassere marinesoldatene på en øy, hvor det både var vann og en endemisk stamme av små vallaby, et pungdyr tilhørende samme familie som den australske kenguruen. Med både vann og matreserver kunne soldatene overleve. Etter en tid forstår soldatene at noe galt er på ferde, men uten våpen er det lite de kan gjøre. Under ledelse av Wiebe Hays greier de allikevel å holde stand til hjelpen ankommer. Over hundrede mennesker er da skjendig myrdet og begravet i massegraver. |
||
| Batavias kirkegård Houtman’s Abrolhos er etter dette i nederlandsk historie referert til som «Batavias kirkegård».Seks av mytteristene ble umiddelbart hengt på atollen – restene av galgen står der den dag i dag. En av dem var Jeronimus Corneliszoon – han tilsto aldri – selv med ett ben inne i døden forble han i sine egne øyne uskyldig.De andre mytteristene ble tatt med tilbake til Batavia der de fikk sine grusomme straffer. Et satanisk kapittel i Nederlands sjøfartshistorie var nær sin ende – men ble aldri glemt... |
||
| Den visjonære båtbyggeren Wilhelm Vos I 1985 fikk den visjonære båtbyggeren Wilhelm Vos tildelt en tomt av den ikke mindre visjonære ordføreren av byen Lelystadt. Tomten skulle bli arena for byggingen av en fullskala replika av Ostindiafareren Batavia. Vos mente at hvis bare kjølen ble lagt ned, var mye gjort. Han fikk rett – publikum strømmet til og byggingen ble et nasjonalt prosjekt. Døpt av dronning Beatrix 7. april 1995 7 april 1995 ble skipet døpt av dronning Beatrix med sjøvann hentet fra det Indiske hav og gitt navnet Batavia. Skipet er drøye 45 meter fra forstevn til akterspeil, stikker 5,10 meter dypt, rager 55 meter over vannet, har et deplasement på 650 tonn. Batavia har tre master med til sammen 1180 kvm seil og er bestykket med 32 kanoner. Bygget i henhold til 1628 standard Hver tomme av skipet er bygget i henhold til 1628 standard, her finnes ikke en syrefastbolt ikke en eneste treskrue – her er alt smidde bolter og spiker av jern. Trevirket er krumvokst eik og plank, møysommelig formet og satt på plass. Blokker og tauverk er laget på gamle måten – et imponerende livsverk – må man kunne si. |
 Replikaskipet Batvia i full skrud. |
|
| Nye og større prosjekter på gang Allerede 17. mai 1995 tok Batviaverftet fatt på arbeidet med å bygge en replika av Nederlands stolteste marinefartøy: De 7 Provinser. Skipet er en del større enn Batavia, bestykket med 80 bronsekanoner og utsmykket med over 500 store treskurd arbeider. Prosjektet har en kalkulert kostnadsramme på 50 millioner euro. Nederland er tydeligvis en nasjon som vet å sette pris på sine maritime tradisjoner og viktigheten av å gi den oppvoksende generasjon en kulturell identitet. |
||
| Tilbake | ||